Sykepleiere sies opp

I Namsos kommune skal nå sykepleierne og hjelpepleierne sies opp fra sine stillinger ved sykehjemmet. Kommunen har rett og slett ikke midler til denne driften lenger, men sykehjemmet skal bestå – ved hjelp av det frivillige miljøet i byen.

Det nemlig de pårørende selv som nå skal stå for pleie og omsorg av byens eldre.

De eldre selv er veldig urolig. For det første mister de den uvurderlige fagkompetansen. Samtidig er de opprørt over tanken på å miste privatlivet sitt. Tryggheten vil nå forsvinne, og mange er bekymret for hvordan det skal gå når ufaglærte både skal pleie, medisinere og ta vare på hver enkelts behov – noe som i enkelte tilfeller kan være en svært krevende oppgave.

Nå er ikke dette sant. Verken sykepleiere eller hjelpepleiere skal sies opp til fordel for de pårørende.

Det hadde vært for drøyt.

Så hvorfor er det greit å foreslå det samme ovenfor ungdommene våre?

Namsos kommune prøver å bevare Lagre’. Men har ikke forstått poenget. Vi trenger fagkompetansen.

Ungdom fortjener også noen som tar dem på alvor, noen som kan hjelpe i tunge perioder, som er utdannet til å se hver enkelts behov. Ungdom trenger også privatliv utenfor sitt eget soverom. Et sted som ikke er et kjøpesenter, eller ei gate.

På Lagre’ blir hver eneste ungdom behandlet med tillitt. De blir tatt på alvor, og blir pratet til av de voksne på en måte som gjenspeiler dette. Johannes (bedre kjent som Josh) har bygget opp tillit blant byens ungdom i 14 år! Det er 14 husstyrer, 14 år med tacofredager, 14 år med ungdom som går gjennom tøffe perioder, 14 år med dugnader, 14 år med å gjøre Lagre’ til det stedet det skal være: En trygg havn.

Skal alt dette rives ned over natta? Skal vi forvente at ufaglærte foreldre skal kunne bære de samme byrdene? Fange opp de som faller utenfor? Varsle de nødvendige etatene om noe skulle være virkelig galt? Kan vi forvente at foreldre, som allerede har en jobb, tre unger å kjøre til fotballtrening og middag å sette på bordet – skal kunne legge hode, hjerte og sjel inn i et ungdomshus?

Hva skjer med kontinuerligteten? Hva skjer med oppfølging? Hva skjer med tilliten de unge skal ha til de voksne på huset?

Hva skjer når det blir mer barnebursdag enn ungdomsarbeid? Hva skjer når vi slutter å ta hundrevis av byens innbyggere på alvor? Hva skjer når de mister troen på at ungdomstida vil gå bra? Når han som skader seg selv ikke blir oppdaget i tide? Når hun som blir mobbet ikke lenger greier å gå på skolen? Hvem skal fange opp hva som skjer mellom ungdommene våre utenfor skoletida?
Hva skjer når en hel generasjon ungdommer ikke lenger orker tanken på å flytte tilbake til Namsos?

Dette er ikke et overdrevent scenario. Det er heller den milde utgaven. Dette skjer, og dette vil skje nå. I seks år jobbet jeg tett på Josh, og fikk se selv hvor stor forskjell Lagre’ og ungdomsarbeiderne gjør. Jeg har kjent det på kroppen. Jeg har sett nedbrutt ungdgsom reise seg igjen. Jeg har sett liv som blir lettere. Jeg har sett de mest usannsynlige vennskap blomstre.

Vi hadde aldri godtatt at våre eldre skulle mistet fagkompetansen. Så hvorfor skal vi godta at ungdommene mister sin?