4 år

Foto: Reuters, via tv2

Når ord blir fattige
Er det bare handlingene som teller
Bevegelsene vi gjør
Og hvordan vi gjør dem
Det er bare klemmene igjen
Håndtrykkene
Blikkene
Tilstedeværelsen
Vi har bare hverandre når det er verst

I dag skal vi legge roser på gravene
Se tilbake
Vi skal huske

Og i morgen skal vi bygge
Spiker for spiker
Vi skal nikke enig til hverandre
Ønske nye generasjoner velkommen
For vi lar oss ikke knekke
Nekter å være redd

Vi trenger ikke brøle
Vi trenger ikke sloss
For så lenge vi står sammen
Kuer du aldri oss

Foto via Dagbladet

Reklamer

Han elsker deg


Han drar i museflettene dine fordi han liker deg
Kaster sand fordi han er betatt
Dytter fordi han er forelsket
Sprer rykter så ingen andre kan få deg
Sier alt det vonde for å uttrykke kjærlighet
Forteller ingen om deg fordi du er verdifull
Drar deg i klærne fordi han er tiltrukket
Låser dere inne fordi han er glad i deg
Legger deg i bakken fordi du ber om det
Tar deg fordi han elsker deg

 

Det er kvinnedagen, og jeg vil ta et oppgjør med disse frasene jeg hørte så ofte på barneskolen. Det er ikke greit å legitimere terging som «forelskelse», men jeg tror det er noe de fleste av oss har hørt en eller flere ganger.. «Neida han er bare forelsket i deg» sier læreren når jenta har vondt i hodebunnen etter å ha blitt lugget. Eller «er det fordi du er forelska du slår henne på den måten, du da?». Følelser er fint og kjempebra, men skal aldri uttrykkes gjennom vold. Og det er vi store, vi voksne, som har ansvar for å fortelle dette til de små.

___
It’s international women’s day, and this poem is about the fact that it’s not okay to express feelings through violence.

Bjølsen august 2011

Namsos
Dag 1
To kofferter
Overvekt
En vettskremt kjæreste
En togtur
Et fly
Flytog
Oslo S
Hvor bor jeg?

Marthe tar med pizza
Jeg greier ikke stoppe
å grine
Kveldstur
Glasskår
i Torggata

Dag 2
Nye lyder
Nye lukter
Ingen bord
Frokost for to på en stol
First Price juice og brød
Ikeadag
Han skrur bord
Vi prøver å le
Får det ikke helt til

Dag 3
Det er en park her
Vi griller
Fem dager til han må dra

Ny hybel

Dag 4
To busser går hit
37 og 54
Det er sushi
Kiwi og Ica
Grønnsaksbutikk lenger ned i gata
Idrettspark
Jeg bor ikke i
Den fineste blokka

Dag 5
Jeg spiser igjen
Besøker henne på sykehuset
Nervøs
Krysser en kirkegård
Hun var så nær den
Klemmer henne på den vonde skuldra
Vi prater
Utendørs
Husker ikke om hva
Hun er skadd
Jeg forstår det ikke

Dag 6
Vi ommøblerer
Drar senga ut av kroken
Handler mat
Drikker øl
Henger opp dørskilt
Later som om begge bor her

Måke

Dag 7
Han pakker
Jeg ser ikke på
Vi dusjer sammen
Aldri gjort det før

Dag 8
Vi drar til Oslo S i taushet
Trodde  det skulle være enklere
Innser at jeg er mer glad i han enn jeg visste

 

Jeg flyttet til Oslo noen uker etter terroren i 2011. Fortsatt skjelven, og fortsatt med ei venninne på Ullevåll. Det ble ei vondere tid enn jeg hadde regnet med, og de første dagene var så overveldende. Men jeg klarte meg. Og fire år senere er jeg her fortsatt. Jeg bor på Bjølsen igjen, rett over gata fra min første hybel. Og det er rart hvordan denne siden av gata er som en helt annen verden. 

___
I moved to Oslo right after the terrorist attacks on the 22nd of July 2011 – almost four years ago. And it’s weird looking back at how much my life has changed during that time. I’m now living in a flat just across the street from my first one. And my situation is so much different from when I fist got here, all scared and alone. Now I’m completely different, and it feels kind of good.

Til lærerne


Kilde

Denne er til dere
Som står foran oss hver dag
Mens vi sukker
Og stirrer

Denne er til dere
Som våkner med markeringstusj
i panna
Og klistremerker
på håndbaken

Denne er til dere
Som er våken så lenge at
Dere søler kaffe
i prøvene våre

Denne er til dere
Som gjør oss klar
For verden

Denne er til dere
Fordi jeg aldri har skjønt
Hvor viktige dere er
Før nå

Det tok lang tid før jeg lærte å sette pris på lærerne. Nå beundrer jeg dem som velger denne utdanningen, og som står på for å lære oss håpløse, skoleleie, ungdommen noe som helst. Takk! 

___
I admire those who become teachers. It’s such an important profession, and it took me ages to start appreciating them,

Beretninger om tinnitus

storm3
Jeg pakker meg inn i lyd
For å unngå
Lyden


For nærmere syv år siden fikk jeg tinnitus. En høy, skingrende, lyd som sitter fast på hjernebarken. Det er ikke mulig å bli kvitt den, men jeg har kommet dit at jeg ikke lenger hører den så mye. Grunnen til det er at jeg har lært meg teknikker for å lure hjernen til å tro at pipelyden ikke er der – eller ikke er så høy som den egentlig er.
Dette gjør man ved alltid å omgi seg med lyd! Hver enkelt tinnituspasient må finne den bakgrunnslyden som fungerer best for dem. Noen foretrekker hvitt støy, andre musikk. Jeg liker best å ha prating i bakgrunnen.

Mamma har sagt at hun vet jeg er hjemme på ferie når det aldri er stilt i huset. Da snakker jeg enten selv, har på tv-en eller radio. Jeg foretrekker å sette på en nyhetskanal, som bare kan surre rundt i bakgrunnen.
Om natta har jeg en egen lydgenerator som gir fra seg deilige regnlyder.

Selv om sykdommen innimellom gjør at jeg føler meg ganske isolert, siden jeg blir så utrolig sliten av å være på fest – hvor jeg ikke kan kontrollere lydnivået selv, har jeg og tinnitusen kommet til et stadie hvor vi kan samarbeide. Den utagerer innimellom, og slår meg i bakken. Men stort sett er vi venner.

Og uten den ville jeg nok aldri sett så mange dokumentarer som jeg gjør nå. Så takk for det.

Hva er din ideelle bakgrunnslyd?

Spiker

oppgang2

De har hengt bildene
På spikrene
Vi etterlot

For meg er det utrolig sårt å kjøre forbi den gamle leiligheta vår – hver eneste dag. Kanskje er det ikke noe sjakktrekk å flytte rett opp i gata, når du først skal flytte. Jeg savner livet som det var, men tror at det neste gang kan bli så uendelig mye bedre. Vi har lært noe, og det blir nok tatt med videre inn i samboerskap 2.0.

 

Betong > treverk

Untitled

Jeg hatet å bo i blokk
Helt til jeg glemte følelsen
Av trehus

Det er snart fire år siden jeg flyttet til Oslo, og i starten savnet jeg trehus så inderlig. Hvordan lyden av regnet trommet mot panel, og at veggene var varme. Jeg savnet å kunne slå inn en helt vanlig spiker i veggen – uten mas om framtidig sparkling.

Men nå har jeg liksom glemt det litt. Om sommeren er betongen så deilig og avkjølende. Og tape funker helt fint til å henge opp ting med. Jeg har oppdaget at selv om de tilsynelatende er helt glatte – har de faktisk struktur og sjel. Sånn som trepanel.

Jeg liker den byen her. Og nå drømmer jeg om å bygge betonghus. Helst 3D-printe et.