kropp
kropp_8
kropp_1

kropp_2

kropp_5
kropp_6

Jeg som aldri har blitt fortrolig med kroppen min makter å gå utendørs i shorts. Vise de lilla blodårene som smyger seg helt oppunder overhuden. Gå i skjørt uten strømpebukse så ingenting holder lårene mine sammenpresset. Jeg vet ikke om jeg har gitt opp, eller syns det er genuint greit. Med kropp og sånn. Er det ikke rart at jeg sier jeg har kropp, og ikke er kropp?

Arr, kviser, elveblest, stor nese, porer og rare knær. Allikevel går jeg i skjørt, spagettistropper og med lite sminke. Det har blitt sånn. Og jeg håper utviklingen fortsetter, for jeg liker llinjene som har dukket opp i panna og at huden min delvis er lilla noen steder. Jeg har tekstur. Det gjør meg til menneske. Biter av meg selv som jeg har fått fra andre familiemedlemmer. Kropp knytter oss sammen. Pappas nese og øyne. Mammas ansiktsform. Onklene mine sine tær og mormors lett bøyde rygg.

Kropp er kult. Mer enn noe som bare frakter oss fra A til B. Kroppen er oss, vi er den. Og den kan takle så utrolig mye. Det er ti år siden hun ble syk nå. Kroppen binder oss sammen – og jeg legger til biter til det jeg har arvet og fått. Kropp er menneske. Jeg er kropp.

Advertisements

Men hva driver du egentlig med?

I konfirmasjoner og familiesamlinger får jeg ofte spørsmål om hva jeg egentlig gjør. Det er ikke alltid like enkelt å forklare, for det er så sykt mye rart. Men samtalene går gjerne sånn her:

Fjern slektning av kjæresten min:
Hyggelig å møte deg

Meg:
Veldig hyggelig!

Fjern slektning av kjæresten min:
Ja, hva gjør du da?

Meg:
Jeg studerer tekst på Westerdals

Fjern slektning av kjæresten min:
Okei, det har jeg ikke hørt om. Så du skal bli journalist du da?

Meg:
Hehe. Nei, jeg skal nok ikke det.

Fjern slektning av kjæresten min:
Hva skal du bli da?

Meg:
Tror jeg skal jobbe som tekstforfatter

Fjern slektning av kjæresten min:
Ja det er sånn markedsføring det!

Meg:
Nei, ikke helt. Jeg skriver jo, jeg jobber ikke så mye med merkevarebygging og sånn

Fjern slektning av kjæresten min:
God kake da!

Men nå blir det mye enklere, folkens! Jeg har nemlig lagt link til portfolioen min i margen til venstre. Så nå kan du og andre fjerne slektninger se eksempler på ting jeg lager. Du kan også klikke her.

Liberté

Kilde.

Frihet, likhet, brorskap. Jeg kjøpte en diktsamling av Nordahl Grieg forrige helg. Friheten heter den. Føles veldig riktig å lese i dag.

Gratulerer med dagen.

____
Liberty, equality, fraternity. I bought a book by norwegian author Nordahl Grieg last weekend. It’s called «Friheten» (or «Freedom» in english). It feels right to read that book today.

Happy International Workers’ day!

Den tida på året

22042015_08Det er den tida på året hvor jeg må ha alt inn med teskje. Må høre den samme beskjeden fire ganger. Stille det samme spørsmålet om og om igjen til svaret sitter. Hvor tankene min er: Stå opp, bad, frokost, skole, jobbe, spise, sove.

Også er det den tiden på året hvor vi skal flytte.
Og den tiden alle deadlines hoper seg opp.
Og jeg lurer på hvor smart det egentlig er å ikke ha sommerjobb.

Jeg deler meg selv i flere små biter og vil hjelpe alle. Ta i et tak og håpe at jeg får noe igjen for det en gang. Enten at jeg blir flinkere i det jeg driver med ved hjelp av repitisjon (ungdomsskolelærere sverger til dette), eller at noen får en jobb fordi jeg hjalp dem litt og gir meg en flaske vin. Eller en klem. Eller et fint ord. Positive reinforcement. 

Så går jeg i møter. Møte etter møte. Drikker masse kaffe. Diskuterer framtida, uten å skjønne at i dag er en del av framtida og om jeg vil at noe skal bli bedre i morgen må jeg starte nå. NÅ. Ikke i juli. Ikke om en uke. Her og nå. Åpne word. Just fucking write. 

Også lurer jeg på hva som egentlig er greia med en blogg. Og hvor kommer leserne til andre fra? Hva kan denne bloggen gi meg og er det verdt tida? Hvem leser det her liksom? Er folk interessert. Og da kommer tvilen. Er jeg god nok? Hva driver jeg med? Er lårene mine litt for store? Skal jeg ta en bachelor i pedagogikk i stedet?

Jeg trenger det inn med teskje. Trenger at noen rister meg og sier: DET GÅR BRA! Du er flink. Bloggen din er fin. Du kommer til å få deg jobb. Det er verdt det. 

For nå føles alt litt motløst. Og jeg vet at det er den tida på året. Men faen da. Nå må det gå litt oppover igjen snart.

 

Hvorfor vi fortsatt trenger feminisme


Fordi Rupis bilde av en menstuerende kvinne ble fjernet av Instagram. (Les mer)

Fordi Bic tenkte at de skulle lage rosa penner for kvinner.


Fordi EuroSko ikke skjønte at denne kampanjen var feil.


Fordi menns stemmer fortsatt veier tyngre enn kvinners.


Fordi kvinner liksom ikke kan like Star Wars.

Fordi unge jenter ønsker å operere kjønnsleppene sine.
Fordi det høres helt dust ut når sjargongen snus – noe som tilsier at den er helt dust i utgangspunktet.
Fordi journalisten syntes spørsmål om undertøy var relevant under ski-vm i Falun.

Og fordi det er uendelig flere grunner, som jeg ikke kunne ta med her. Delvis fordi innlegget ville blitt for langt. Og delvis fordi jeg blir så sint av å lese alt. Kjære alle der ute: Kan vi  gjøre litt hver, sånn at verden blir bedre for hele gjengen – uansestt kjønn?
Du kan for eksempel starte med å lese dette hos Språkrådet, om hvordan vi kan skape et mer kjønnsbalansert språk – og dermed bidra til likestilling mellom menn og kvinner.

 

Til lærerne


Kilde

Denne er til dere
Som står foran oss hver dag
Mens vi sukker
Og stirrer

Denne er til dere
Som våkner med markeringstusj
i panna
Og klistremerker
på håndbaken

Denne er til dere
Som er våken så lenge at
Dere søler kaffe
i prøvene våre

Denne er til dere
Som gjør oss klar
For verden

Denne er til dere
Fordi jeg aldri har skjønt
Hvor viktige dere er
Før nå

Det tok lang tid før jeg lærte å sette pris på lærerne. Nå beundrer jeg dem som velger denne utdanningen, og som står på for å lære oss håpløse, skoleleie, ungdommen noe som helst. Takk! 

___
I admire those who become teachers. It’s such an important profession, and it took me ages to start appreciating them,

27 tommer med kjærlighet

Workspace

Det var en hard kamp, men nå er den her. Etter å ha dratt, båret, slitt og bannet fikk jeg eska med min nye bestevenn fra postkontoret og inn til hybelen. Jeg fikk lukket døra bak meg, røsket opp tapen og dratt ut både puter og plast som hadde beskyttet han på reisen fra Trondheim. På vei ut av eska klemte jeg to fingre. Tre ganger. Måtte ta en hvilepause og skifte grepet. Før et siste krafttak løftet iMacen til sitt nye arbeidssted; mitt spisebord.

Så her er han. 27 tommer med pur kjærlighet. En terrabyte med presisjon, og åtte gigabyte med deilig hurtighet. Ikke like slank som de nyeste, ikke med like sylskarp skjerm som de flotteste – men den fineste jeg kan tenke meg. Kjøpt av bruttern etter konfirmasjonen hans, og alltid i mitt hjerte. Det var kjærlighet ved første blikk da iMacen høsten 2010 først fant veien hjem til oss. Og endelig er han bare min. Så fort jeg har betalt bruttern.

Beretninger om tinnitus

storm3
Jeg pakker meg inn i lyd
For å unngå
Lyden


For nærmere syv år siden fikk jeg tinnitus. En høy, skingrende, lyd som sitter fast på hjernebarken. Det er ikke mulig å bli kvitt den, men jeg har kommet dit at jeg ikke lenger hører den så mye. Grunnen til det er at jeg har lært meg teknikker for å lure hjernen til å tro at pipelyden ikke er der – eller ikke er så høy som den egentlig er.
Dette gjør man ved alltid å omgi seg med lyd! Hver enkelt tinnituspasient må finne den bakgrunnslyden som fungerer best for dem. Noen foretrekker hvitt støy, andre musikk. Jeg liker best å ha prating i bakgrunnen.

Mamma har sagt at hun vet jeg er hjemme på ferie når det aldri er stilt i huset. Da snakker jeg enten selv, har på tv-en eller radio. Jeg foretrekker å sette på en nyhetskanal, som bare kan surre rundt i bakgrunnen.
Om natta har jeg en egen lydgenerator som gir fra seg deilige regnlyder.

Selv om sykdommen innimellom gjør at jeg føler meg ganske isolert, siden jeg blir så utrolig sliten av å være på fest – hvor jeg ikke kan kontrollere lydnivået selv, har jeg og tinnitusen kommet til et stadie hvor vi kan samarbeide. Den utagerer innimellom, og slår meg i bakken. Men stort sett er vi venner.

Og uten den ville jeg nok aldri sett så mange dokumentarer som jeg gjør nå. Så takk for det.

Hva er din ideelle bakgrunnslyd?