Chihuahua

Martin_Bursdag_16

 

Hun hadde stripete kjole og en chihuahua i kurven på sykkelen. To flasker vin i en hullete pose, og sko som var akkurat litt for kalde.

Han hadde kastet henne ut midt på natta. Og nå syklet hun rundt til det ikke lenger ville være flaut å be om unnskyldning.

 

 

Reklamer

Oliven

Skjermbilde 2014-03-17 kl. 20.13.11

Jeg deler åtte oliven i to.
Han drar hånden oppover låret mitt.
Tre glass med vin går ned på styrten.
Kjolen drar jeg av.
Jeg legger en oliven på tunga.
Han holder hardt omkring meg.
Det smaker beskt.
Bordet lager riper i gulvet.
Jeg har aldri smakt oliven før.
Ti negler lager søkk i ryggen hans

Det var egentlig ikke så godt.

 

Ekfrase skrevet i forbindelse med klasseturen til Amsterdam i vår. Maleri av Willem Claeszoon Heda

Han elsker deg


Han drar i museflettene dine fordi han liker deg
Kaster sand fordi han er betatt
Dytter fordi han er forelsket
Sprer rykter så ingen andre kan få deg
Sier alt det vonde for å uttrykke kjærlighet
Forteller ingen om deg fordi du er verdifull
Drar deg i klærne fordi han er tiltrukket
Låser dere inne fordi han er glad i deg
Legger deg i bakken fordi du ber om det
Tar deg fordi han elsker deg

 

Det er kvinnedagen, og jeg vil ta et oppgjør med disse frasene jeg hørte så ofte på barneskolen. Det er ikke greit å legitimere terging som «forelskelse», men jeg tror det er noe de fleste av oss har hørt en eller flere ganger.. «Neida han er bare forelsket i deg» sier læreren når jenta har vondt i hodebunnen etter å ha blitt lugget. Eller «er det fordi du er forelska du slår henne på den måten, du da?». Følelser er fint og kjempebra, men skal aldri uttrykkes gjennom vold. Og det er vi store, vi voksne, som har ansvar for å fortelle dette til de små.

___
It’s international women’s day, and this poem is about the fact that it’s not okay to express feelings through violence.

Spiker

oppgang2

De har hengt bildene
På spikrene
Vi etterlot

For meg er det utrolig sårt å kjøre forbi den gamle leiligheta vår – hver eneste dag. Kanskje er det ikke noe sjakktrekk å flytte rett opp i gata, når du først skal flytte. Jeg savner livet som det var, men tror at det neste gang kan bli så uendelig mye bedre. Vi har lært noe, og det blir nok tatt med videre inn i samboerskap 2.0.

 

Betong > treverk

Untitled

Jeg hatet å bo i blokk
Helt til jeg glemte følelsen
Av trehus

Det er snart fire år siden jeg flyttet til Oslo, og i starten savnet jeg trehus så inderlig. Hvordan lyden av regnet trommet mot panel, og at veggene var varme. Jeg savnet å kunne slå inn en helt vanlig spiker i veggen – uten mas om framtidig sparkling.

Men nå har jeg liksom glemt det litt. Om sommeren er betongen så deilig og avkjølende. Og tape funker helt fint til å henge opp ting med. Jeg har oppdaget at selv om de tilsynelatende er helt glatte – har de faktisk struktur og sjel. Sånn som trepanel.

Jeg liker den byen her. Og nå drømmer jeg om å bygge betonghus. Helst 3D-printe et.

 

Tegn i tiden

Før jul arrangerte Morgenbladet og Samtiden en skrivekonkurranse, og jeg ble en av tre vinnere! Kort fortalt ønsket de tekster som besktiver tiden vi lever i.

22-årsdagen min (13.desember) ble dermed tilbragt på Litteraturhuset, hvor jeg mottok pris, blomster og leste. Utrolig surrealistisk å være en del av. Og det er helt rart å ha et diplom (i ramme!) på veggen hjemme. Jeg som aldri har vunnet noe i mitt liv.

Etter Litteraturhuset gikk jeg og venninna mi Marthe for å spise på Kunstnernes hus, og videre til Nobelsenteret for å se utstillingen om Malala og Kailash. Marthe har tatt de to øverste bildene.

IMG_5787

IMG_5607IMG_5604

Måtte kjøpe ny vase for å få plass til den megasvære blomsten.

Og til sist; diktet jeg vant for:

Bomullsbarna
De sier vi aldri har møtt motgang
At vi har bomull om kroppen
Lever i en beskyttende boble
Skjermet fra det vonde
Det var ikke slik det føltes
Da tårnene falt
Da havet steg
Da bølgen rullet over paradiset
Da de aldri kom hjem fra øya

 

 

PS: Som om ikke prisen i seg selv var nok ble alle vinnerne invitert til å lese på NRK Ekko. Dette ble sendt 7.januar. Du kan høre det her. Jeg leser fra cirka 11:00.

Da farfaren min døde

helgejacobhals
Etter begravelsen til mormor spiste vi kake.
Rare greier, egentlig.
Mot slutten av dagen skulle morfar rydde tilbake sølvtøyet.
Han la en og en Hardangerskje møysommelig ned i boksen,
som om mormor så han over skulderen.
Så stoppet han.
Slang de siste fem på toppen.
”Jeg gjør det senere.”

Etter at kista til farfar var kjørt bort spiste vi middag.
Vi var mange.
Jeg visste ikke at farfar kjente så mange.
Vi spiste sodd.
”Sodd er ikke festmat,” pleide farfar å si
Men så var det jo ikke noen fest heller.

Det siste jeg sa til mormoren min før hun døde var:
”Vi snakkes senere.”
Jeg trodde oppriktig jeg skulle få se henne senere.
Hun døde før jeg rakk tilbake til sykehuset.
Jeg kan ikke tenke meg en bedre avskjed.

Farfar ble helt rar før han døde.
Han havnet først på pleiehjem hvor han knakk lårhalsen.
Endte så opp på sykehuset.
En morgen vekte han hele avdelinga med å jodle.
En annen dag var han fire år igjen.
Han rimte dagen jeg var der.
Stine fine.
Han var en merkelig mann.

 

Illustrasjon av Ingrid Capulet

 

Mer enn en jobb

Det blir rart å slutte
Hun har alltid vært der
Siden jeg flyttet hit
Hun har lært meg så mye
Om verden
Om livet
Om meg
Hun var der når ingen andre var
Helgene jeg var ensom
Hun lyttet alltid
Hun smilte alltid
Vi delte det vonde
Jeg fortalte henne alt
Hun vet så mye om meg
Jeg vet så lite om henne
Hun var alltid mer enn en jobb

Skrev dette i april, før jeg sluttet i jobben hos Vinkelveien Omsorgsbolig på Tåsen. Jeg jobbet med en fantastisk jente, og hun var kanskje min beste venninne da jeg var helt alene i Oslo. Det var alltid fint å være med henne på jobb, og hun var der i en tid hvor jeg ikke hadde noen andre. Jeg savner henne, og kommer nok aldri til å glemme dette mennesket som ga meg så utrolig mye.