Nye eventyr i studentbolig

IMG_4802

Det er snart to måneder siden skolestart, og selv om mye er det samme har også mye forandret seg.

Mens typen søker lykken i Trondheim har jeg flyttet inn i studentbolig på sytten kvadratmeter – inkludert kjøkken og bad. Med andre ord; jeg føler virkelig på studentlivet om dagen. Hvor kjøkkenbenken er så trang at du nesten ikke får plass til skjærefjøl og ingen skap er store nok til kasserollene mine.

Å bo på studenthybel er egentlig ganske interessant. Det er ikke mye lyd som slipper gjennom veggene, så jeg er ganske isolert og trygg i min egen lille boble. Men ute på gangen, der skjer det alt mulig magisk.

Hver morgen er det noen som kommer inn i bygningen i treningsklær – dyngvåt av svette. Hvem trener før klokka 9 om morgenen? Hvem!? Jeg har så vidt våknet, og har i alle fall ikke rukket å drikke kaffe enda. Syke mennesker.

I helgene har jeg også min helt egen vekkeklokke. Da har nemlig en av naboene mine funnet ut at det er fint å vekke alle andre ved å la røyklukta si sige inn vinduene våre. Hybelhuset vårt er for øvrig røykfritt, og flere ganger har folk (meg selv inkludert) hengt opp lapper ved ytterdøra hvor de ber vedkommende slutte å røyke inne. Vi får alle et meget klart svar: Fuck off, skrevet med sort penn på arkene våre.

Den aller beste historien er dog fra faddertida, hvor jeg en mandag morgen kom ned i førsteetasje, bare for å se at trappa var dekket i rosa oppkast. Jepp. Knall rosa! Heffalump-rosa! Dere skjønner hva jeg mener. Og toppen av kransekaka? Midt i pølen av oppkast lå en lommebok! Jeg syntes så inderlig synd på dette mennesket. Ikke bare hadde han eller hun ikke rukket å komme seg inn på hybelen før magesekken vrengtes, men mennesket måtte også krype tilbake dagen etter for å hente lommeboka.

Studenttilværelsen når altså stadig nye høyder. Og jeg lurer fortsatt på hvordan jeg skal få plass til flere bøker her inne. Eller om den pakken med spaghetti får plass i en av skuffene. Det ironiske er at mitt nåværende bad er større enn det jeg og typen hadde i vår 60 kvadratmeter store leilighet på Sagene. Så det kommer vel noe godt ut av alt!

Advertisements

Sommerjobb

Bangdalen
Bangdalen
Bangdalen
Bangdalen
Bangdalen
Bangdalen

Sommervikarene Stine og Ingvild ruller videre i NA-bil, til skjulte badepærler – med badedyr på slep.

Jeg hadde ikke bada siden.. tja.. 2008? Så det var med nervøse skritt jeg gikk ut i vannet, for å oppdage at jeg kan å svømme, og jeg liker det. Så i helga bør det bli varmt nok til at jeg kan bade mer.

Ei uke igjen i NA, ei uke igjen med moro.

Hva er vitsen?

I et utdanningsløp dukker det stadig opp muligheter til å ta på seg ekstraarbeid. Det er alltid en studentforening, et arrangement eller dugnadsarbeid som skal gjøres, til en eller annen god sak.

Det krever mye å engasjere seg for noe som kommer på toppen av alt annet, og det er til tider vanskelig å prioritere arbeid som ikke er betalt.

Så hvorfor skal man gidde å gjøre så mye ekstra?

Svaret er en klisje: du får erfaring. Du får prøve deg i den virkelige verden, med ordentlige budsjetter å forholde deg til, prosjektledere som maser høl i hue på deg og deadliner som faktisk betyr noe.

Ubetalt arbeid ser alltid bra ut på CV-en (eller som kidza bruker i dag; LinkdIn). Det viser ikke bare at du har vært med å gjennomføre et potensielt vellykket arrangement. Du gjorde det også uten å få en krone for det. Kun drevet av ren vilje og arbeidslyst.

I disse dager er jeg travelt opptatt med å gjennomføre klassens eksamen, som foregår som et litterært arrangement hvor alle i klassen skal lese selvskrevne tekster. Det krever mye planlegging, avtaler skal gå i boks med stedet vi skal leie, vi må markedsføre arrangementet og hele det kreative konseptet skal på plass. Det er mange elementer å ta hensyn til, men det er så gøy! På toppen av det hele greide jeg også å takke ja til en stilling i et magasin som skal lages i forbindelse med Gullkalven. Så nå går kveldene mine med til å lage avtaler, finne de riktige skribentene, lage websider og listen fortsetter og fortsetter.

Men jeg liker det. Jeg digger det. For å jobbe med noe som ikke er betalt gjør at jeg kjenner at jeg gjør noe jeg virkelig liker, og at jeg greier å finne motivasjon. Også er det jo ekstra fint å vise til fremtidige arbeidsgivere at man har greid å bygge opp alt mulig rart på ganske kort tid.

Så. Ikke nøl neste gang du får muligheten til å være med på et prosjekt. Det første prosjektet åpner gjerne døren til det neste, og det neste, og det neste

Drit i penna

Et gammelt, halvkleint, ordtak sier at pennen er det mektigste våpen. Det er bare vrøvl. Pennen kan ikke gjøre noe som helst. Du kan bruke den til å skrive med, til å klø deg bak øret eller drodle. Men pennen i seg selv kan ikke gjøre en dritt.

Det er du som gjøre noe. Det er du som må våge.

Det vanskeligste med å lage noe er å tørre å vise det til en annen. Å produsere for skuffen eller arkivskapet er kjempelett. Så lenge en novelle befinner seg i en halvsliten notatbok er det verdens beste novelle, men i det et annet menneske ser på det synker kvaliteten. Da må man innrømme at du burde jobbet mer med den, at det er noen skrivefeil her og der og at du kanskje bare skal få den novellen tilbake før noen flere rekker å se den.

Prestasjonsangst en trussel. Det er enkelt å være god til noe innenfor sine egne fire vegger. I dusjen er alle Freddie Mercury, men utenfor er vi de som ikke gikk videre i første runde av Idol.

Pennen kan dessverre ikke hjelpe deg med noen ting. Det er ditt eget mot du må ta en alvorsprat med. Enten du vil danse, synge, forske eller skrive. Uansett hva du vil drive med må du våge å gjøre det. Gå litt utenfor komfortsonen, tøy den grensa litt for hver gang. Kanskje er det bare å synge i stua til en forandring, eller vise noe du har skrevet til en kompis. Å gå på danseaudition eller driste deg ut på kjemi neste semester.

Du kan greie akkurat det du vil, bare du har mot til det, og er villig til å jobbe. Drit i pennen, drit i prestasjonsangsten, og utfordre deg selv. Så ender du nok opp med platekontrakt, nobelpris eller hva nå enn målet ditt er.

Feriesjalusi

I løpet av mine 15 år med skolegang er dette den første høsten jeg ikke har høstferie. Å stå opp sist mandag var derfor et litt ekstra kraftig slag i trynet. Det er ekstra jævlig å stå opp når du vet at så mange andre kan sove lengre med god samvittighet.

Høstferien har alltid vært en av mine favorittferier. Et lite pust i bakken etter en brå skolestart. Kall det gjerne en pingleferie, eller en ferie for sånne med puter under armene om du vil. Jeg likte høstferien!

Det er ikke alltid like gøy å innse at man begynner å bli ”voksen”. Ikke bare må jeg gi avkall på høstferie og vinterferie, men jeg må også betale strømregning hvert kvartal, og NRK-lisens.

Hvorfor er alle disse voksengreiene så kjedelige?

Enkelte dager savner jeg å være yngre, og gå på ungdomsskolen. Hvor ting ikke var mer komplisert enn ”tenk om han liker meg”. Hvor dagene stort sett gikk ut på å møte opp på skolen, kanskje ha en time på kulturskolen, eller møte venner på kvelden.

Voksenlivet er til tider så dørgende kjedelig. Hvor regningsbunken må gjøres noe med, og gulvene vaskes med jevne mellomrom. Jeg har til og med gått så langt som å sende klagemail til utleierne om at tørketrommelen funker dårlig. Gud så kjedelig!

Men så er det noen aspekter ved det som er helt ok. Som at man kan drikke whisky på en onsdagskveld, eller lage sjokoladetrøfler så man søler kakao over hele kjøkkenet uten at en forelder blir sur. Som ”voksen” kan jeg døse i senga så lenge jeg vil på søndager og kjøpe sko jeg egentlig ikke har råd til, bare fordi jeg har lyst.

Et par ferier fattigere til tross; voksenlivet er ikke så aller verst.

 

Dette sto på trykk 10.oktober i Namdalsavisa. 

Blåtorsdag

Det er nå over en uke siden flertallet i Norge stemte fram et regjeringsskifte. Erna og kompani skal inn i kontorene til Jens, og det vil denne høsten blåse en blå vind over landet vårt.

Som student er jeg veldig spent på hva dette regjeringsskiftet vil bety for meg. Etter å ha snust litt rundt i diverse partiprogrammer har jeg kommet fram til at den blå regjeringen ønsker å øke studiestøtten, samtidig som de gjerne vil sende oss ut i private banker for å be om studielån…

Jeg tviler sterkt på at den nye regjeringen vår vil greie å felle Lånekassen med det første. Den skal sikre at alle har muligheten til å ta utdanning. Den skal gi alle, uansett bakgrunn, muligheten til å studere akkurat det de vil. Lånekassen skal sikre framtida vår.

Dessverre henger ikke Lånekassen med i tiden. Jeg vil ha muligheten til å være student på heltid. Jeg har lyst til å bruke tiden hvor jeg nå sitter på jobb til å lese pensum. For å klare dette trenger jeg mer studiestøtte. Per i dag er det helt umulig å leve kun på stipendet, siden det ikke følger den øvrige prisveksten i samfunnet.

I dag må studenter jobbe ved siden av studiene, gjerne i jobber som ikke har noe med studiet å gjøre overhodet. Vi tar opp utallige småjobber, som mange andre kunne dratt nytte av. Tallet på dem som bruker lengre tid på å fullføre en utdanning øker – fordi utgiftene øker og dermed må man jobbe mer. For 20 år siden dekte studielånet 90% av utgiftene, og en student måtte jobbe inn 600 kroner ekstra i måneden. I dag mangler en student 3800 kroner i måneden for å dekke basisutgiftene, i følge Aftenposten.

De rødgrønne greide ikke å muliggjøre en hverdag som heltidsstudent. Nå er det de blågrønne, blåblå (eller hva det nå ender opp med å bli) sin tur til å prøve. Jeg ønsker dem lykke til, og håper at jeg snart kan få vie all min tid til å studere.

To år

Dette er en «ukeslutt» jeg hadde i Namdalsavisa 20.juli. Jeg skulle så veldig ønske at jeg ikke hadde trengt å skrive dette, at jeg skulle på en helt alminnelig konsert i kveld, og ikke en minnekonsert.
Jeg savner deg veldig, Lene.

Det er snart to år siden terroren mot Oslo og Utøya. To år er lenge, men ikke lenge nok til å lege sår.
For dagen går fortsatt i reprise på netthinna, uten at jeg ber om det. Og det går sjeldent en dag uten at jeg tenker på Lene Maria fra Namsos som ikke kom heim fra Utøya igjen…
Jeg og Lene Maria har kjent hverandre fra vi var små, og det er fortsatt rart å tenke på alt hun skulle ha gjort fram til nå. Vi feiret mye av russetida sammen, og en av samtalene vi hadde på et parkettgulv i mai 2011 sitter fortsatt ferskt i minne; «Det er nå livet begynner, Stine».

Hvordan kan man gå videre etter noe sånt?

For meg tok det lang tid å komme opp fra det mørke 22. juli-hullet. Etter rosetogene og lystenningenes varme beskyttelse kom hverdagen som et slag i trynet. Jeg flyttet til Oslo den samme høsten, og er overbevist om at terroren gjorde flyttinga mentalt tyngre. Bare det at bussen min kjørte forbi regjeringskvartalet hver dag var en konstant påminnelse om alt det vonde.

Løsningen ble en enkel regel som jeg lagde for meg selv, og som får meg opp selv de tyngste dagene;
Når Lene Maria ikke kan være her med oss, må vi andre leve litt for henne – hver eneste dag.

Livet må gå videre, selv om det føles fælt å fortsette når så mange andre ikke får lov, og det føles feil å være lykkelig for sine egne bragder, når andre aldri vil få oppleve det samme.
Men gjennom livet vil jeg alltid bære med meg minnet om Lene Maria, og det gode mennesket hun var. Jeg vil alltid ære henne ved ikke å stoppe, men heller gjøre ting hun nå ikke kan, i den tro at hun følger med fra noe sted, og godkjenner valgene mine.

Jeg vil alltid huske henne som ei jente som ikke var redd for å prøve nye ting, og jeg vil alltid huske den varme stemmen hennes, og hennes vise ord;
«Husk å leve mens du gjør det, husk å elske mens du tør det».

 

Stille før stormen

Fornektelse – enhver students største talent. April er en skikkelig død-måned hvor de fleste jeg omgås med vandrer rundt i en evig tåke av fornektelse hvor tanken om pensum-bøker og eksamenslesing skyves lengst mulig bak i hjernen.

Ingen er bedre til å fornekte enn oss. Særlig nå når våren er her, og det er alt for fristende å tilbringe tiden sin utendørs, heller enn inne på en lesesal. Vi vet at eksamen ikke kan unngås, vi vet at vi kommer til å ende opp med å lese døgnet rundt om vi ikke starter snart, og vi vet veldig godt at vi burde ha begynt. Helst i går.

Men vi gjør det ikke. Vi finner på andre gode unnskyldninger. Selv har jeg meldt meg inn på treningsstudio. Meg. På trening. Pappa holdt på å tørne da jeg fortalte det… Alt for å slippe unna eksamensmaset. Prokrastinering tror jeg er det fine ord for det vi driver med; utsettelse.

For meg er den eneste måten å komme helskinnet gjennom denne uunngåelige tida å finne meg en jobbe-kompis. En person som kommer hjem til meg, og som kan holde meg fokusert. Vi har ingen teoretiske eksamener på NKF, men til gjengjeld har vi umenneskelig mengder med arbeider som må forbedres før mappeeksamen og to uker med en hjemmeeksamen reklamestudenter verdig. Å forberede seg til alt dette er et helvete med mindre du er strukturert og har en plan. Jeg har ingen plan.

Fest setebeltet folkens. For selv om det er rolig nå, sola titter fram og du aner fred og ingen fare, så kommer eksamenstida fortere enn russen drar på seg kjønnssykdommer.
Så pust rolig, spis is og ha masse lykke til!

Når jeg blir stor

Våren dere. Våren. En tid hvor snøen begynner å forlate oss, hestehoven titter fram og fuglene kommer tilbake for å hilse på. En vidunderlig tid som ser ut til å gå alt, alt for fort… For når påska er over og april kommer løpende er det nesten over. Enda et semester takker for seg, og enda flere eksamener skal plottes inn i kalenderen.

For min del betyr dette semesteret at jeg skal avslutte min skolegang på NKF, og fullføre en utdanning. Det er helt vilt!

Jeg har slutter på skoler før; barneskole, ungdomsskolen, videregående… men aldri har jeg fått en yrkestittel eller blitt fortalt at jeg er i stand til å gå ut i arbeidslivet.

Skole er alt jeg har gjort. Noe friår tok jeg aldri. Ikke har jeg reist, ikke har jeg kunnet unne meg særlig mye – for jeg brukte aldri tid på å spare opp noe penger. Og jeg angrer litt på det. At jeg ikke tok meg bedre tid. Nå har jeg kommet så langt at jeg ikke har lyst til å stoppe opp, nå må jeg bare fortsette.

Da jeg startet på NKF ble jeg overrasket over hvor mye eldre enn meg mange var. Det var svært få fra mitt eget årskull i klassen min. De fleste hadde brukt et par år på å slappe av, hygge seg og tenke seg om før de satte seg på skolebenken, og de hadde kanskje både mer energi og motivasjon enn meg.

Selvsagt er det både fordeler og ulemper med å starte en utdanning rett etter videregående. Men om du er usikker på om du skal gjøre det, så vit en ting: Du har det ikke travelt. Det er ingenting å stresse med. Om du ikke er motivert for å gå på skole med en eneste gang, så vent et år. Ro ned. Tenk over hva du egentlig vil. Veldig mange dropper ut av høyere utdanning fordi de stresser, og velger feil retning. Det jeg vil si er at det ikke er feil å bruke et lite år av livet på å gå i seg selv og spørre:

”Hva vil jeg bli når jeg blir stor?”

Maratonjobbing

Mot slutten av enhver prosjektperiode kommer en uunngåelig fase. En hvor hveten skilles fra klinten, fløte fra melk og alt det der.

Ferdigstillingsfase er et langt og skummelt ord. Så skummelt at det kan få enhver erfaren arbeidsmaur til å bukke under for presset. Folk jobber til de spyr, spiser ikke på dagevis og glemmer om det er sommer eller vinter som herjer utendørs.

Stresset som denne fasen medbringer slår inn når du minst venter det. Med ett kommer følelsen av at det du jobber med aldri vil bli ferdig. Så ryker du i tottene på en av samarbeidspartnerne dine, og i verste fall bryter gråten ut. I alle fall hos oss jenter. Gutta vet jeg ikke helt hvordan takler stress, men mine observasjoner viser at de ofte ender opp med å vandre hvileløst rundt omkring, uten helt å huske hva de kom til skolen for i utgangspunktet.

Når prosjektet endelig er ferdigstilt kommer utfordringen med selve presentasjonen. Hvordan skal prosjektet presenteres så det fenger? For om prosjektet, ideene og konseptene presenteres feil, vil hele prosjektperioden ha vært forgjeves.

Å holde tempoet gjennom en lang periode med prosjektjobbing er ikke alltid like lett. Det er fort gjort å glemme at prosjektet er et maraton og ikke en Northug-spurt.

Fordel energien. Få nok søvn, spis rett og ikke slit deg ut i begynnelsen er nok de beste rådene jeg kan gi. For skal du stå hele løpet ut vil du trenge all den kraften kroppen kan gi deg.